søndag 22. oktober 2017

Ida & Oda og andre fortellinger av Kristian S. Hæggernes

Kristian S. Hæggernes var et nytt forfatternavn for meg, men bergenseren har nå åtte utgivelser på samvittigheten. Han var sammen med forlaget sitt, da de skulle presentere høstens bøker, og han gjorde et så godt inntrykk at jeg skaffet meg boken sporenstreks.

Ida & Oda er ikke en klassisk novellesamling, siden de 380 sidene kun rommer 8-9 fortellinger. Tittelnovellen er den første og desidert den lengste av de seks novellene, med sine 117 sider.

Her møter vi Rolf på 13 år som flytter fra Åsane til sentrum av Bergen. Han begynner på Rothaugen skole og håper med dette bruddet å gjenoppfinne seg selv.

Dette er tiden for LP-plater og kassetter, de har telefon i gangen og leier videokassetter på kiosken. Rolf er i en brytningsalder hvor han er like opptatt av både modellbygging og jenter. Selv ble jeg litt satt ut av tanken på at en 13-åring kan være så komfortabel som han er, både med alkohol, røyking og interessen for jenter.


Novellen bærer preg av hverdag. Dette er en skildring av en ung gutts liv, og så veldig mye spennende skjer det egentlig ikke. Et lite frampek mot en fraværende farfar, hvis rykte, og forhold til den nære familien ikke er det beste, gjør meg nysgjerrig en stund, men det koker litt ut i kålen.

Tomme hus tar vi ferge fra Knarvik til Steinestø. Denne fergen ble nedlagt i 1994, da broen sto ferdig, så her var mimrefaktoren høy.

Jegstemmen er en utflyttet bergenserinne som bor i Førde med mann og tre barn. Hun kjører den eldste datteren Kristin til Bergen, siden hun skal begynne på lærerskolen, og her skal hun bo hos mormor og morfar på Skansemyren. Den første uken skal også mor bo her i sitt gamle barndomshjem, og en mulig gnisning mellom henne og mannen, gir et snev av spenning til historien.

Når de får øye på Rolf på Fløybanen og hilser på ham, får vi vite at det er en forbindelse mellom denne novellen og den forrige, noe som gir boken en helt annen dybde.
Dynamikken i familien forrykkes når eldstedatteren flytter ut, og foreldrene allerede sliter seg imellom, men vi går ikke dypere inn i dette.

I del to, som kommer ganske brått på er det gått seks år og det er datteren Kristin som er fortellerstemmen. I en litt innviklet passasje får vi bakgrunnen for hvorfor Rolfs farfar ikke var godt likt, noe som henger sammen med hvorfor foreldrene til Kristin ikke ble skilt for seks år siden. Denne delen tones rolig ut, med litt om bryllupet til Elisabeth og Øystein, hvor Kristin er forlover.

I neste kapittel, Hvis dette var en amerikansk film, møter vi igjen Elisabeth, og det er den fem år yngre lillesøsteren hennes, som er fortellerstemmen. Vi befinner oss i bryllupet som feires i Åsatun, og igjen blir den lokale plasseringen (mitt nabolag) et artig innslag i historien.
Rolf er Øysteins forlover, så koblingen er gjort, men så veldig mye mer enn betraktninger rundt storesøsterens valg av ektemann får vi ikke.

I kapittelet Hastings finner jeg raskt ut at det er Astrid, Rolfs musikkelskende storesøster som er fortellerstemmen. Hun har blitt godt voksen og forteller om at hennes sønn i en alder av 18 år foretok navneendring. Mot slutten tar hun turen til Eastbourne for å besøke Virginia Woolfs hus, og igjen bråstopper historien.

Fortellingene denne boken er bygget opp av, står for seg selv, men henger allikevel sammen, i og med at noen av karakterene finnes i andre fortellinger. Kristian Hæggernes har et fint språk og noen nydelige betraktninger, men jeg føler at kanskje den lokale forankringen til mitt eget nabolag, forstyrrer litt.

Som du forstår så har min leseopplevelse vært preget av mitt personlige behov for struktur når jeg leser. Mye energi og oppmerksomhet gikk med på å finne ut av hvem det er som forteller, og hvilken sammenheng denne har i historien. Dette er en langsom fortelling, med fine mellommenneskelige betraktninger, men litt for lite dramatikk etter min smak.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2017
Sider: 380
Kilde: Leseeksemplar

fredag 20. oktober 2017

Den som ser - ny roman av Herbjørg Wassmo

Første bok i Dina-trilogien kom ut i 1989 og det er 20 år siden trilogien ble fullført. Årets roman, Den som ser, kan leses som en frittstående historie, men er samtidig en fortsettelse av historien om Dina.

Fra forlagets presentasjon: 
Året er 1890, i den fulle kirka står Karna, barnebarnet til Dina foran forsamlingen, og vitner om det som lå Dina på hjertet før døden: de to mennene hun tok livet av. Etter slik å ha bekjent farmoras synder, blir Karna stum, og lukker seg inne i seg selv.

Verken faren Benjamin eller stemoren Anna kan nå henne, og tausheten omfatter også snart forholdet dem imellom. Anna tar med seg Karna til hjembyen København og hospitalet der mentalt syke kan behandles.


Med det kan hun også legge avstand mellom seg og Benjamin, og tenke over hvem hun selv er og hva hun gjør med livet sitt.




Den som ser begynner der Wassmos trilogi sluttet, så romanen er en direkte fortsettelse av historien. Samtidig får vi så mange henvisninger til de tre første bøkene, at lesere som ikke har lest trilogien, godt greier å få med seg deler av bakgrunnshistorien.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg hadde store forventninger til denne oppfølgeren. Etter å ha lyttet meg gjennom trilogien med over 63 timer på øret på en drøy måned, er det ikke fritt for at jeg følte at jeg hadde fått Dina på hjernen. Overgangen til å lese selv ble brutal, men jeg skrudde ned tempoet til Gørild Mauseths rolige takt, og fikk samtidig den vakre dialekten inn i hjerne og hjerte.

Følelsene lå utenpå meg da jeg leste denne romanen. Wassmos evne til, med få ord å skape et helt univers av følelser, gjør at teksten treffer sylskarpt hos meg. Som her når Benjamin oppsøker Anna i foreldrenes hjem i København:,

   Han luktet annerledes enn hjemme. Fremmed såpe. Da hun åpnet øynene igjen og så over skulderen hans, sto foreldrene der, litt på avstand fra hverandre og så i gulvet. 
   Det var selvsagt moren som brøt stillheten. Klapset hendene sammen som om hun skulle åpne en veldedighetsbasar. Knuste luften til bitte små skarpe skår. 
    - Anna! Er det ikke en gledens dag? Benjamin er kommet for å ordne opp i allting for deg.

Her er det mye å kjenne seg igjen i, og sånn som jeg har lært Annas foreldre å kjenne, sier denne betraktningen så mye mer enn de ordene som står der. Fortvilelsen Anna må føle, følte også jeg. Den håpløse situasjonen hun er i, når hun blir umyndiggjort på denne måten, fikk tårene frem i mine øyne.

Karna havner på sinnsykehospital tidlig i boken, og ganske lenge er hun en pappfigur uten følelser, og uten at hun gir oss noen mulighet til å skjønne hva som foregår med henne. Litt etter litt begynner Karna å respondere forsiktig på tilsnakk, og denne lille scenen fra 18-årsdagen hennes rørte meg:

   - Jeg har fått to pianoelever som bor her på Hospitalet, sa Anna etter en stund og så spørrende på henne. 
   Karna nikket slik at hun ikke skulle føle seg forlatt. 
Anna kjente seg nok ofte forlatt. Det hang sammen med pappas svik og at hun, Karna, var satt på galehus. Annas øyne var ofte som upussede speil. Dersom Karna nikket, ble speilene blanke en liten stund. 

I tillegg til menneskene i København møter vi også igjen Peder Olaisen, som på Dinas bekostning er i Bergen for å utdanne seg til maskiningeniør. Han er en stille men foretaksom og fokusert gutt, og reaksjonen hans når han leser brevet fra Benjamin, fikk meg til å legge boken i fanget og woaoe stille for meg selv.
Når Peder tar for seg den forhatte broren Wilfred Olaisen, etter han har skamslått sin andre kone, kjente jeg en stor lettelse. Måten Wilfred har fått herje på med konene sine, har vært et sårt tema gjennom flere bøker.

Når Benjamin returnerer til Strandstedet og alt han har ansvar for der, reiser han en tur til Reinsnes for å besøke sin halvbror, presten Johan. Det er sterk kost for ham å se plassen, hvor en stor brann tok livet av hans mor og hans kjære Hanna for kort tid siden, og jeg måtte igjen ta meg en pustepause.

Slutten av romanen tar for seg forholdet mellom Benjamin, Anna og reservelegen Joakim, som har en viktig rolle som Karnas psykiater. Jeg liker forholdet Benjamin og Joakim får etterhvert, mennesker som har det i seg å oppføre seg rolig og fattet, selv når følelsene står i kok, har jeg stor respekt for.

Anna er en frigjort kvinne, og tar helt andre livsvalg enn de både hennes mor og ektemann, hadde ønsket at hun hadde tatt. Hun vil jobbe, hun vil ikke bo hos foreldrene når hun er i København, og hun vil utdanne seg for å bli selvstendig. Refleksjonene som gjøres i denne fortellingen setter fingeren på sosial rettferdighet, kvinners frigjøring både i samfunnet og innad i familien, og måten det gjøres på er subtil men samtidig uhyre treffsikkert.

Jeg er imponert over hva Herbjørg Wassmo har fått til med denne oppfølgeren. Det må ha vært nervepirrende for henne å skulle skrive en fortsettelse på en trilogi som ble uhyre populær, men hun skrev seg i mål til høyeste terningkast!

Dina-trilogien i sin helhet: Dinas bokLykkens sønnKarnas arv og Den som ser

På bloggene MinbokogmalebloggArtemisias verden og Kleppanrova finner dere fine omtaler av boken. Har andre skrevet om den, legg gjerne lenke i kommentarfeltet!


Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider: 480
Kilde: Leseeksemplar

mandag 16. oktober 2017

Heksen av Camilla Lackberg

Heksen er den tiende boken i serien om Erica Falck og Patrik Hedström i Fjällbacka. Siden jeg har fulgt serien fra starten, kjenner jeg karakterene godt, og kunne ta sats og stupe inn i handlingen, med stor forventning. Jeg lover deg, jeg ble ikke skuffet!

Forlaget om boken:
Når fireårige Linnea forsvinner fra en gård rett utenfor Fjällbacka, vekkes onde minner til live. Tretti år tidligere forsvant fire år gamle Stella fra den samme gården, og to tretten år gamle jenter ble anklaget. Domstolen fant dem skyldige, men på grunn av sin unge alder slapp de fengsel. Den ene av dem har siden levd et stille liv i Fjällbacka. Den andre er tilbake for første gang siden hendelsen, nå som berømt skuespiller.
Innbyggerne i Fjällbacka stiller opp i manngard for å lete etter Linnea, og til slutt finner de henne. Naken, ved nøyaktig samme skogstjern der den første jenta ble funnet.
Patrik Hedström og hans kollegaer spør seg om det kan være en sammenheng mellom de to drapene. De får Erica Falck, som allerede er i gang med en bok om den gamle saken, til å hjelpe seg.

Heksen følger det velkjente mønsteret som har fungert for Camilla Lackberg gjennom de ni forrige bøkene. Patrik Hedstrøm er den hardtarbeidende nestkommanderende på politikammeret, mens hans kone Erica Falck er journalisten, som mens hun skriver bok, graver frem avgjørende informasjon for saken politiet jobber med.

Det er et fantastisk persongalleri i denne historien, som i tillegg til de to kriminalsakene som er nevnt over, også har en handling fra Bohuslan i 1672. Vi møter igjen de to jentene som ble funnet skyldig for 30 år siden. Begge damene har fått barn, og disse to finner hverandre. I tillegg er det tre andre ungdommer fra stedet, og tilsammen utgjør denne gjengen en samling "løse kanoner".

Forbindelseslinjene i handlingen er mange, og vendepunktene som kommer tett som haggel er egentlig ikke så veldig overraskende, men føles allikevel troverdig. En del ledetråder legges ut, så hodet mitt har hele tiden et mysterium å jobbe med. Hva var det som skjedde med Leif, etterforskningslederen på den 30 år gamle saken? hva er det for informasjon ungdommen Sam har, som Erica (og politiet) gjerne skulle hatt tak i? og hva er det Anna skjuler for sin søster?

Vel, det er mange sånne spørsmål som dukker opp, men noe tydelig motiv for å drepe de små jentene, holdes skjult lenge. Ikke før helt mot slutten materialiserer bildet seg, og spenningskurven får en tydelig retning oppover.

Første halvdel av boken er ikke thrillerspennende, men allikevel medrivende til tusen. Handlingen har mye humor, noe søsteren og svigermoren til Erica står for. Her er det snakk om plager til en høygravid og det nært forestående giftermålet til en middelaldrende kvinne.
Litt romantikk får vi også, når etterforskeren Martin møter en ny kvinne i sitt liv.

Som mange vet er Ingrid Bergmans navn knyttet til Fjallbacka, til tross for at hun ikke er født her. Jeg har selv besøkt det idylliske lille stedet og fotografert statuen av Bergman som står her. I denne krimmen spilles det inn en film, hvor den ene av de to jentene som innrømmet skyld for 30 år siden, spiller Ingrid Bergman.

Personlig kunne jeg tenkt meg at hun spant litt videre på dette, på bekostning av historien fra 1600-tallet, som egentlig ikke hadde annet med saken å gjøre, enn en svak forbindelse til tematikken.

Statuen av Ingrid Bergman står på en fremtredende plass i vakre, lille, fredelige Fjallbacka.


Flyktningmottaket i Fjallbacka har en viktig rolle i historien, og fremmedfrykt er et av temaene som stikker seg frem.

Lackberg har gode skildringer av lokalbefolkningens følelser rundt dette at fremmede får innpass i deres samfunn, men intrigene og også "løsningene" føles litt oppbrukt.

Heksen er en jevnt spennende kriminalroman som er velskrevet uten utfordringer for leseren. Det eneste jeg reagerte på var en del gjentagelser, og siden boken er så tykk som den er, tenker jeg at hundre sider (minst) kunne vært kuttet vekk. Politisjef Mellbergs udugelige opptreden begynner jeg å gå lei, og jeg har også den samme følelsen rundt forholdet mellom Erica og Kristina (svigermoren).

Når det er hundre sider igjen øker actionnivået betraktelig, og slutten er en actionfilm verdig. Lackberg skriver drivende godt, og har et plott som er finmasket og uten logiske brister. At hun tar i bruk noen godt brukte klisjèer for å få handlingen til å gå opp, det får vi se igjennom fingrene med.

Liker du krim hvor du ikke har lyst å legge fra deg boken, men samtidig sitter trygt og rolig i lesestolen, da er Camilla Lackbergs nyeste krim noe for deg!

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider:646
Kilde: Leseeks


søndag 15. oktober 2017

Skjønnhet for aske - ny roman av Cecilia Samartin

Denne forfatteren har solgt over en million bøker i Norge, så hun må regnes som en av de mest populære i denne sjangeren. Jeg har lest mange av dem, men det er nok fremdeles Drømmehjerte som er favoritten.

Fra bakpå boken:
På landsbygda i Moldova er 19 år gamle Ines i ferd med å forberede bryllupet sitt når hun brutalt blir kidnappet og revet bort fra sin elskede familie.
I en meksikansk småby opplever 15 år gamle Karla at moren forlater henne og hun blir forført av en farlig sjarmerende mann.
Lille Sammy fra Ohio i USA drømmer om et par rosa tøysko og mat til katten sin. Når stefaren misbruker henne, flykter hun – og barndommen er brått revet bort.

Alene og redde møtes disse tre jentene i neonbyen Las Vegas, hvor de kastes inn i en mørk og uhyggelige verden. De har nesten gått til grunne når de finner sammen i tro, håp og kjærlighet.



I første del av boken blir vi introdusert til forhistorien til de tre jentene. Disse historiene er flettet sammen av nåtidshistorien, hvor jentene rømmer og redder seg ut av Las Vegas i skjul av et godstog.

Jentene lever sine liv hver på sitt sted, sammen med foreldre som mer eller mindre greier å ta seg av dem. Disse glimtene inn i deres barndom er glimrende skildret, men dessverre tynnes disse sterke historiene ut av mange bråstopp og at tanken ikke foredles til følelser.

Temaet trafficking er i utgangspunktet noe vi nordmenn ikke forholder oss til i hverdagen, men dette legger ikke hinder i veien for at det kunne blitt en sterk historie allikevel. Dessverre fikk ikke Samartin meg til å tørke det våte ut av øyet en eneste gang, det var faktisk så vidt jeg greide å presse frem litt bekymring for de tre jentene.

Selv synes jeg romanen er full av påbegynte tanker som ikke fører til noe. Intrigebyggingen ser ut til å ville omfavne mye på en gang, men det ender opp med mange halvkvedede viser.
Karakterene er svake, og etter å ha lagt bort boken noen dager, slet jeg med å skille karakterene fra hverandre, når jeg skulle lese slutten.

Det er en samtidshistorie om et viktig tema, som tilfører lite nytt og forblir anemisk gjennom det hele. Betraktningene som gjøres er på et vis naive, men tonen er usentimental og temmelig optimistisk, så ikke kvie deg for å lese romanen, om du i utgangspunktet tenker at tema er for tøft for deg.

Sarah Natasha Melbye i samtale med Cecilia Samartin på høstsleppet i september

Forlag: Juritzen
Utgitt: 2017
Sider: 336
Kilde: Leseeksemplar


EliseCathrin og Minbokogmaleblogg har også skrevet noen ord om boken

lørdag 14. oktober 2017

Skulpturlandskap Nordland - 25 år!


På turene våre i Nordland har jeg sett skilting mot Skulpturlandskap, men siden jeg ikke sitter bak rattet når vi er på biltur, har jeg null kontroll over ratt og bremse, så det er sjelden vi har svingt inn, og undersøkt hva dette er for noe.
Det skal det bli en slutt på, for etter å ha vært på KODE 1 i dag og hørt Kristoffer Dolmen fortelle om kunstsatsningen i Nordland, verker jeg etter å spore opp de 36 kunstverkene.

Utstillingsarenaen er de 36 kommunene i Nordland fylke, som takket ja til å delta i prosjektet. Det første kunstverket som ble satt opp var Kain Tappers "En ny samtale" som står i Vega Kommune. Det var vår kunstinteresserte Dronning som avduket kunstverket, og dermed også åpnet ballet.

Uten tittel står i Vågan Kommune og er laget av Dan Graham fra USA

Skulturlandskap Nordland blir kalt Norges mest omtalte og kontroversielle kunstinitiativ, noe jeg skjønner etter å ha hørt om engasjementet dette samtidsprosjektet har vist. Det er et internasjonalt prosjekt, hvor Nordlands særtrekk er en viktig del. I dag fikk vi høre om initiativet, gjennomføringen og ikke minst om kunstnerne som deltok.

I 2015 ble siste kunstverk satt opp i Træna Kommune, og tilfeldighetene ville ha det til, at også denne gangen var Dronningen delaktig i avdukingen av kunstverket. Dette året mottok også Skulpturlandskap Nordland Kulturrådets ærespris for arbeidet som er lagt ned i å formidle dette kunstprosjektet.

Etter en flott lysbildegjennomgang av alle kunstverkene var det kunstkritiker Arve Rød sin tur å snakke. Han fortalte om en reise han har foretatt til Lofoten og Vesterålen, men vi fikk høre om litt av hvert annet også. I foredraget sitt brukte han et fagspråk som nok gikk litt over hodet på meg.

Til sist fikk vi se en film som presenterte seks av kunstnerne som har bidratt med kunst i Nordland. Vi var innom Luciano Fabro, og en historie om tørrfisk. Han har laget verket Reiret, som er en bit av en svær marmorsøyle som er splittet av noen egg.

Øymuseet, eller skrapmuseet som lokalbefolkningen øyensynlig kaller det, ble også presentert. Dette er et rom hvor kunstneren har samlet "skrap" som han har samlet i fjæra. Han fortalte på filmen at han er født i 1943 og oppvokst med skrap som leker, så han kunne ikke forstå hvorfor ikke publikum skjønner kunsten hans.

Det kunstverket som imponerte meg mest var Øye i stein av Anish Kapoor. Dette står i fjæra i Lødingen Kommune, plassert på en sånn måte at tidevannet endrer kunstverket. Kunstverket er laget av en 40 tonn tung blokk av stein, og de brukte 4 måneder på å forme den til. Filmen vi fikk se om dette kunstverket var nydelig, og jeg kunne godt tenke meg og tilbrakt noen (mange) timer på dette stedet.

Øye i Stein                                                  Foto: "stjelt bilde"

Det eneste kunstverket jeg vet jeg har lagt mine øyne på, er det som står i Mosjøen i Vefsn Kommune, men den gang visste jeg ikke hva jeg så på. Verket heter Tre flammer og er laget av den islandske kunstneren Hulda Håkon.

Dette arrangementet varte i drøye to timer, og jeg fikk virkelig mye ut av det. Som dere skjønner er KODE-kortet mitt flittig i bruk om dagen, og jeg kan berolige meg selv med at jeg har tjent inn igjen kostnaden ved å være medlem av KODE kunstklubb ☺

torsdag 12. oktober 2017

Ministeriet for den høyeste lykke av Roy Arundhati

Minsteriet for høyeste lykke er Arundhati Roys første roman på tjue år. Hennes roman Guden for små ting, har jeg lest flere ganger, så det var med forventning jeg startet lyttingen av hennes nye roman.

Forlaget om boken:
Hvordan fortelle en splintret historie? Ved sakte å bli alle. Nei ved sakte å bli alt.

Den tar oss på en reise over flere år, på tvers av et subkontinent  - fra de trangbodde nabolagene i Dehlis gamleby til den blomstrende, nye verdensmetropolen som omgir den, til den vakre Kashmirdalen og skogene i det sentrale India, der krig  er fred og fred er krig og der man, fra tid til annen, erklærer "normaltilstand".


På en gravlund utenfor murene til Dehlis gamleby ruller Anjum, som før var Aftab ut et tynnslitt persisk teppe og gjør stedet til sitt hjem. Snart kommer også den ukuelige løsarbeideren Saddam Hussain for å bo på gravlunden. Vi blir også kjent med den gåtefulle, men sterke Tilo og de tre mennene som elsket henne. Dessuten er det både en og to miss Jebeen: den første, som blir født i Sringar i Kashmir og gravlegges på Martyrenes gravlund i en alder av fire år; den andre, som en natt på slaget tolv dukker nyfødt opp i en krybbe av søppel på et fortau i New Dehli.

Som forlaget advarer om innledningsvis, dette er en splintret historie. Eller fragmentert om du vil. Dette er en roman som ga meg litt å jobbe med, når det gjelder å skjønne hvem som er "jeg" og hvordan de forskjellige historiene henger sammen.

Handlingen har mange fine skildringer av et India i forandring. Noe er nåtid mens andre begivenheter berettes om i ettertid. Her møter vi aktivister og mennesker som sulter seg til døde for sin sak. Drømmen er et India uten korrupsjon, men før vi kommer så langt hører vi om folkemord og mødre som vier livene sine til å finne igjen sine forsvunne sønner.

Historien har noe hverdagslig over seg, i og med at vi får innblikk i hvordan mennesker i India lever. Samtidig er dette en fantastisk beretning om Anjum som er født med kjønnsorganene til begge kjønn, hvordan hun/han tar til seg et barn, mister det igjen og anlegger et motell på en gravlund.

Språket i denne boken er preget av mange ord som ikke er oversatt fra urdu eller hindi, både egennavn og verb/substantiv, så i perioder datt jeg litt av i svingene. Jeg strevde med å skille karakterene fra hverandre, og finne en helhet i handlingen. Allikevel var dette en fin roman, med gode stemninger og fine skildringer av et India med voksesmerter.

Ingrid Vollan er en glimrende innleser, og som alltid leser hun raskt og tydelig. 

Utgitt: 2017
Lyttetid: 13 timer og 20 min
Kilde: Lytteeksemplar

onsdag 11. oktober 2017

Atlas over uoppdagede øyer av Malachy Tallack

Denne boken fikk jeg med i boknettet da jeg var på høstlansering med forlaget. Jeg hadde nok ikke plukket den ut, eller lest den uten dette sparket bak, men nå er jeg glad for at jeg har gjort det.

Forlagets presentasjon:
I flere tusen år har verdenshavene vært fulle av øyer som aldri har eksistert. Disse mytiske stedene er resultater av fri fantasi, menneskelige feil eller ren svindel. Alle har de sin egen historie. Noen har bidratt til å forme en hel kultur, mens andre knapt er viet oppmerksomhet. Felles for øyene er at de forteller oss noe om hvordan vi en gang oppfattet verden.
I denne boken tar Malachy Tallack oss med på en fascinerende jordomseiling til to dusin steder som ikke lenger har noen plass på kartet. Fra den velkjente legenden om Atlantis til mer obskure historier fra våre dager skildres et helt hav av øyer som en gang ble oppdaget, for så å bli u-oppdaget.


Siden jeg var litt usikker før jeg leste boken, satt jeg meg ned og googlet øyene. Selv om dette er myter, mysterier, fantasi og bedrag, så får jeg tilslag på mine søk, og kan lese mer der om fantomøyer, sunkne riker og falske øyer.

Vel og merke fikk jeg også snåle treff som Buss Island blir til "buss på Island" og Auroraøyene blir til Aurora på Øya-festivalen☺ Hvem trenger Wikipedia når man har Malachy Tallack sin flotte bok, så over til den!

Boken begynner 800 år før vår tidsregning, med den greske forfatteren Homer og hans Odyssè, men går raskt videre til Platon og Sokrates. Øyene har hatt flere navn opp gjennom århundrene, men mytene har holdt historiene levende. Først i vår tid kan de som har greie på kart og historie plassere øyene fra mytene på kart.

Det var artig å lese om De saliges øyer, hvordan de har skiftet navn gjennom historien, og hvordan det forgjettede land kan ha hatt forskjellig navn fra land til land.

Videre i boken hører vi om Maorier på 1700-tallet, men også om Saddam Husseins grusomme hevn da han endret Tigris` løp slik at 90% av viktige sumper tørket opp. Vi hører også om taoistisk lære, åndelige veiledere, alkymister og åndemanere som med sine skrifter og fortellerkunst har levendegjort øyer som ikke finnes.

Mange av de uoppdagede øyene det er snakk om i denne boken har blitt virkelige gjennom litteraturen. Men også oppdagelsesreisende med livlig fantasi og god fortellerevne har bidratt til at øyer som ikke finnes har kommet på kartene.

Mot slutten av boken blir vi presentert for nyere avsløringer, og jeg forbauses over hvor seiglivede enkelte av disse mytene er. Atlas over uoppdagede øyer er bygget på fantasier, men den viser oss likevel en del av vår historie slik vi kjenner den.



Jeg syntes det var artig å lese denne boken, den utvidet min horisont, men jeg kommer nok ikke til å kunne gjenfortelle detaljer fra boken, til det var den for fantastisk, og innholdet var for nytt og ukjent for meg.

Boken er nydelig illustrert av Katie Scott, kjent for bøkene Animalium og Botanicum.


Forlag: Vega
Utgitt: 2017
Sider: 152
Kilde: Leseeks